Det er ikke hver gang en kjenning gir ut en bok, men Tiger Garté, en klassekamerat fra videregående, har altså gjort det, med boka Burnout (eller Burn out?). Historien i boka er satt til Surnadalen, bygda jeg også til en viss grad vokste opp i, da det er noen mil fra Todalen og samme kommune. Dette er Gartés debutroman, og jeg håper jeg får flere bøker å sette i hylla etter hvert fra den kanten, for dette var over all forventning.

Først må jeg ta litt av forventningene til boka. Garté (jeg bruker konsekvent Garté da det er det jeg alltid har kalt han) har alltid oppvist overbevisende interesser når det gjelder film og media, med sin Tarantino-forgudelse og interesse for sære nicher. Derfor var jeg noe skeptisk på forhånd når jeg hørte boka skulle handle om rånemiljøet i Surnadal. Jeg hadde nok aldri sett på Garté som noen stor råner. Dette må jeg bare avkrefte med en gang. Dette er ikke en bok om råning. Det er mulig å regne på en hånd det antallet kapitler som handler om råning, og det sier litt med tanke på at boka inneholder 123 kapitler, men mer om det senere.

Så hva handler boka om, om det ikke er råning? Det handler om oppvekst, ungdom, gruppetilhørighet, gruppepress, vennskap og mobbing, for å nevne noe. Råning er et krydder i historien, som for andre miljøer kunne bli byttet med for eksempel musikk eller snowboard. Råning passer godt i Surnadalen, fordi det er en aktivitet som er viden kjent. Selv om man ikke har vært noen råner selv, så har det absolutt ingenting å si for historien i boka.

Boka er delt inn i fire hovedblokker, og inneholder som sagt 123 kapitler. Med tanke på at boka er på litt over 250 sider, betyr dette at kapitlene suser unna, og “bare et kapittel til”-faktoren er stor. Selv kjøpte jeg boka på en torsdagsettermiddag, og ble sittende på kaffebar i byen og lese tredve kapitler før jeg fant ut at det var på tide å ta bussen hjem, der jeg ble sittende å lese like mange kapitler til. Jeg hadde ikke lyst til å legge den fra meg, et kapittel til kom jo ikke til å ta lang tid. Boken var ferdiglest lørdag.

Boka er ikke vanskelig å lese, språket er utrolig profesjonelt, historien er troverdig og engasjerende, spesielt når man er oppvoktst i Surnadalen (men absolutt ikke avgrenset til folk fra denne bygda). For å ta barndommen først, så beskriver Trym hva han og Robban gjorde på i fritiden i barneskolealder. Det morsomme er at utrolig mye av dette er ting som jeg kjenner meg igjen i, som epleslang, røyking av strå og diverse annen uskyldig kontrakultur. Jeg satt og smålo gjennom store deler av barndomsdelen av boka.

Som hobbypsykolog ble jeg ofte sittende og fundere på hvor mye av historiene som er oppdikta, hvor mange som er sanne historier og hvor mye som er selvopplevd. Når det plutselig dukker opp et kjent navn eller kallenavn, er det ment å være med, er det en glipp eller er det en ren tilfeldighet? Dette kan jeg selvsagt ikke svare på, men det er fult mulig å utvikle sine egne teorier. Kanskje ble deler av boka skrevet med andre navn først? Mange av personene i boka har også navn som er mistenkelige like faktiske personer i Surnadalen, og jeg ble stadig sittende å plassere folk i rollene.

Etter barndommen kommer ungdommen, og det begynner fort å bli barskere miljø. Trym og Robban starter på Surnadal ungdomsskule, og oppdager at enten er du inne eller så er du ute av miljøet. Det som er spennende her, er at jeg gikk på skolen akkurat samme årstrinn som forfatteren, og jeg kjenner igjen mye, selv om det selvsagt er satt på spissen i aller høyeste grad. Det er jo absolutt et tankekors at jeg aldri kjente til eller visste om mange av de vennene jeg fikk i videregående, selv om jeg daglig i to år gikk på samme skole som de før videregående.

Forholdet mellom Trym og Robban utvikler seg fra ungdomstiden, men for å unngå spoilers sier jeg ikke noe mer om hvordan dette går her. Boka er, som jeg beskriver i overskriften, dyster, og dette kommer frem fra ungdomstiden og fremover. Beskrivelsen av folk er dyster og heller negativ, men det fungerer knakende godt. Jeg prøvde å finne noen i boka som kom frem i et godt lys, men jeg måtte bare innse at jeg ikke fant noen. Det kan selvsagt unnskyldes med at det er Trym som egentlig er skribenten, men igjen må jo hobbypsykologien inn og tenke litt. Lærere, turister, ungdom, barn, foreldre, kassadamer, politi, outsidere, innsidere, jenter, gutter, her får alle gjennomgå. Det er utrolig modig, selv hadde jeg ikke turt å gi ut en slik bok uten at jeg hadde flytta til utlandet for livstid, men jeg håper jo Garté fortsatt vil tilbringe tid i Surnadalen.

Mine tre ord for å beskrive boka blir dyster, engasjerende og troverdig. Den er engasjerende i at vi blir kjent med Trym og til en viss grad med Robban, lærer de å kjenne, forstår valgene de gjør, og føler vi blir kjent med de. Selv om alt er satt på spissen i Tryms beskrivelse av Surnadalen og miljøet der, er det troverdig. Synet på bygdemiljøet har alltid vært at alle er kjent med hverandre, og det er i byen det er gruppedannelser og utestengelse. Boka tar et kraftig oppgjør med dette synet, og beskriver bygdemiljøet og bygdeoppvekst som rå og hard, forsterket av det gjennomsiktige miljøet som blir på bygda.

Det viktigste stikkordet er dyster, som gjennomsyrer hele boka. Dette er ikke noen feel-good-roman om bygderomantikk og vennskap. Jeg kan se for meg at dette ikke er en bok for nyinnflytta foreldre som skal sende sin førstefødte til Surnadal ungdomsskule for første gang. De kommer til å bli vettskremt og ha ønske om å flytte tilbake til byen med en gang, men la meg bare avkrefte at oppveksten er så dyster som denne boka vil ha det til. Historiene kan nok ha spirer i virkeligheten, men det er iallefall mitt syn at det ikke er riktig så dystert som det er beskrevet her.

Om det ikke er kommet frem tidligere, så elsket jeg boka. Den har (hobbypsykologen har vurdert) flere lag, og det er mulig å lese den som en overfladisk oppvekstbeskrivelse, men det er mulig å tolke småhistoriene og språket på flere måter. Den bør være obligatorisk lesestoff for alle surnadalinger, men anbefales også til alle andre samfunnslag. Som du har sett, har jeg ikke omtalt råning i løpet av hele omtalen, enkelt og greit fordi det ikke er en bok om råning. “Burnout” kan være rånerelatert, men det er andre måter å tolke det. Garté var invitert i Store Studio for å diskutere råning, men det var tydlig fordi NRK ikke hadde lest boka. Med bakgrunn i boka, skulle nok Garté vært invitert i debatter om ungdomsmiljø, mobbing og oppvekst istedet.

Som jeg sa for Orange Box sist uke, så kan jeg si igjen “Burnout – Get It!”.